Oppgangssagas tidsalder

Oppgangssaga fungerte slik at et vassdrevet hjul med en veiveaksling dreiv ei stang opp og ned. I enden av stanga var det festet ei treramme med et fastspendt sagblad inni, som dermed fulgte stangas bevegelse, derav navnet ”oppgangssag”. Det trengtes mye vasskraft til for å trekke de tykke sagbladene gjennom stokkene, og oppgangssagene ble derfor bygget ved fosser og stryk.

Teknologien bak oppgangssaga er dokumentert tilbake til 200-tallet fra Hierapolis i dagens Tyrkia, hvor ei oppgangssag er avbildet på en bygning. Arkeologisk belegg for bruk av slike sager har vi fra 500-tallet fra Jordan og Tyrkia. I et dikt fra slutten av 300-tallet omtales slike sager brukt til oppdeling av marmorblokker. Det virker imidlertid som om teknologien nesten forsvant etter Romerrikets fall, og ikke dukket opp igjen før på 1200-tallet. Nå ble teknologien benyttet til saging av tømmer, og med tiden spredte den seg også til Norge.

Med oppgangssagene økte produktiviteten i produksjonen av bord betydelig. I starten klarte man å firedoble produksjonen pr. mann, men ettersom man fikk tilgang til bedre teknologi, økte produktiviteten ytterligere i forhold til produksjon av bord med øks. Når det gjaldt produksjon av bjelker var imidlertid øksa fortsatt dominerende.

Av lensregnskapene for Akreshus fremgår det for 1528 og 1529 at sagbord var blitt vanlig betalingsmiddel i bygdene omkring Drammen og oppover mot Sigdal. I tillegg ble det også skåret med håndsager. I 1577 ble det for eksempel sendt 60 sagskjærere fra Danmark til Norge som skulle skjære skipsplanker til ”vore Skibes behov”. Særlig utbredt var imidlertid håndsaging ikke, da sagbladene på denne tiden var tykke, noe som gjorde at håndsaging ble veldig slitsomt. For produksjon av bord med spesielle egenskaper, for eksempel til båtbygging, var huggenbord fortsatt mest utbredt frem til rundt 1800 da man fikk valsede sagblad.

Anleggskostnadene for oppgangssagene var små siden de kunne konstrueres av bøndene selv med hjelp fra en smed. Dermed vokste det nærmest opp sager i hver bekk og elv sønnafjells, årgangssager i større vassdrag med stabil vannføring året rundt og flomsager i mindre vassdrag der det bare var vann nok vår og høst. Oppgangssagene spredte seg til Sør- og Vestlandet, samt Trøndelag i løpet av 1500-tallet, og til Namdalen og Nord-Norge på 1600-tallet.

 

Det meste av produksjonen på oppgangssagene gikk til eksport. Vest-Europa trengte på denne tiden tømmer og trelast til bygging av handels- og krigsflåter, og man trengte bord og bjelker til handelshus, brygger, boliger og redskaper. Nederland var på 1500-tallet en voksende handelsmakt, og nederlandske skippere og trelasthandlere ble dermed bindeleddet mellom det europeiske markedet og den nye, norske sagbruksnæringen. I middelalderen ble tømmer tatt fra nærområdene til byene på Kontinentet og de britiske øyer, eller tatt ned de store vassdragene som renner ut i Nordsjøen og Kanalen. Omkring 1500 var imidlertid skogområdene lokalt og i tilknytning til disse store elvene hugget ned, og dermed vokste det frem en etterspørsel som kunne dekkes av oppgangssagene i Norge.

Norge kunne i motsetning til områdene rundt store deler av Østersjøen by på isfrie havner, og hadde dessuten en lang kyststripe med mange fjorder som gjorde at man fikk tilgang til store skogområder enkelt. Landet hadde også godt med vassdrag for fløyting og til å drive oppgangssagene. Viktigst var det imidlertid at avstanden var kort til markedene i Vest-Europa, og da spesielt i Nederland. I seilskipenes tid var transporten av tømmeret den mest kostnadskrevende delen av trelasthandelen, og kortest mulig transportveg var dermed avgjørende. Dette førte til at Sørlandet og Sør-Vestlandet raskt ble de dominerende sagbruksdistriktene i Norge på 1500-tallet.

Kvantumet på utførselen sønnafjells var i 1528 2 480 lester fordelt på 102 skipsanløp. Rundt 1615 ble det årlig eksportert hele 45 000 lester sønnafjells og 10 000 lester fra Vestlandet og Trøndelag, totalt om lag 165 000 m³ med trelast.

På 1600-tallet fikk England etter hvert rollen som den største oppkjøperen av norsk trelast. Med innføringen av navigasjonsakten av 1651 stoppet nederlendernes dirkete trelasttransport til England, og i 1677 var det i Drammen like mange engelske skip som nederlandske. I 1640 gikk om lag 10 % av den norske eksporten til England, og i 1669 ca. 1/3. På slutten av 1600-tallet gikk om lag 70 % av den norske trelasteksporten til de britiske øyene. Samtidig avtok markedsområdene fra Flandern og sørover, og utgjorde ved slutten av 1600-tallet trolig ikke mer enn 5 %.

I realiteten var nok England også tidligere en stor kunde av norsk trelast. Selv om mye av det nederlandske oppkjøpet av trelast gikk til husbygging, skipsbygging og bygging av diker i Nederland, gikk det meste til andre land, enten direkte eller via Amsterdam. Både Frankrike, Spania og Portugal hadde behov for norsk trelast, og noe gikk også til Italia.

I starten var det mye eik som ble eksportert, men også furu og gran. Produksjon og eksport var først og fremst en kystnæring, men skogområdene langs kysten ble raskt hugget ned, og allerede på slutten av 1500-tallet var tyngdepunktet i trelasthandelen flyttet seg østover, og Østlandet fikk etter hvert en dominerende rolle med sine store skogområder og mange fløtbare elver. Drammen skulle vokse opp som landets viktigste trelastby, men også andre byer vokste frem med grunnlag i trelasthandelen. På 1600-tallet ble Trøndelag for alvor involvert i handelen, men herfra gikk også store mengder trelast nordover.

I tillegg til sagbord ble som nevnt bjelker eksportert. Det ble også solgt sperrer, lekter, rafter, knær, krumholt, stammer til master og stav til tønner. For året 1699 fordelte den samlede eksporten fra de syv største tollstedene i Norge seg i verdi på 68 % fra bord, 24 % fra bjelker og 8 % fra andre treprodukter eller halvprodukter.

Antallet sager steg så raskt at det allerede i 1545 ble lagt tiendeskatt på produksjonen. Adelsmenn var fritatt for denne skatten, men i krigsår og når det ellers ble skrevet ut skatt til spesielle formål måtte også adelen betale sagtiende. Da kunne også satsen på 10 % fravikes. I 1588 ble for eksempel bordskatten satt til en tredjedel av produksjonen. Ordningen med bordtiende var imidlertid problematisk. Det var gjerne de dårligste bordene som ble benyttet som tiendeskatt, og kronen fikk problemer med å videreselge disse, slik at det etter hvert måtte innføres kjøpeplikt. Før skipperne fikk kjøpe bord fra andre måtte de kjøpe fra kronen, en ordning hollandske skippere klaget over allerede i 1560. Etter hunder år med om og men ble tienden på sagbordene omgjort til en pengeskatt i 1658, og fra 1658 ble skatten å omfatte all trelasteksport. I tillegg til skatt påløp tollavgifter, og midt på 1600-tallet utgjorde trelasttollen alene halvparten av de norske statsinntektene.

Antallet sager forholdt seg relativt stabilt i første halvdel av 1600-tallet. I 1650 ble antallet sager i Norge oppgitt til 1514. Dette inkluderte sagene i Båhuslen, men ikke sager i Trondheim stift, som i 1661 talte ca. 300. Effektiviteten på sagene forbedret seg imidlertid noe, og bordproduksjonen var omkring 1660 blitt så stor at den gikk ut over prisene.

Den 12.februar 1687 forordnet derfor Christian V at det skulle dannes en kommisjon som skulle vurdere sagbruksnæringen sønnafjells. Kommisjonen la frem opplysninger om nærmere 1200 sagbruk i alt sønnafjells, med en skurevne på nærmere 6,4 millioner bord årlig. Kommisjonen mente imidlertid at skurevnen var satt for lavt da eierne trolig hadde oppgitt for lave tall for å unngå tiende. Kommisjonen mente uansett at årsproduksjonen var alt for høy. Skulle skuren fortsette i samme omfang, ville skogene i løpet av 10-20 år være helt ødelagte mange steder.

Endelig innstilling forelå ut på sommeren 1688. Av sagbrukene fikk da 664 privilegerte sager lov å stå, i tillegg til noen få sager for produksjon til lokalt forbruk, mens resten måtte rives. Disse privilegerte sagbrukene fikk skjære 3,4 millioner bord årlig, altså nær en halvering i forhold til tidligere.

Innføringen av sagbruksprivilegiene sønnafjells med kvantumsbegrensninger når det gjaldt produksjon var et drastisk og til dels brutalt tiltak som mange følte seg sterkt rammet av, og det varte da heller ikke lenge før det begynte å strømme på med søknader om å få gjenoppta nedlagte sagbruk, hvorav mange ble imøtekommet.

Vestlandet og Trøndelag ble holdt utenfor kommisjonens mandat, og kom ikke inn under ordningen med privilegerte sager og kvantumstak for skur. Myndighetene så trolig bort fra Vestlandet fordi sagene der var forholdsvis små, og for Trøndelags vedkommende spilte det nok en rolle at sagene der skar gran og enda hadde god tilgang på virke. Hvor stor virksomheten for det nordafjelske var får vi opplysninger om i 1685 og 1686, da det ble oppgitt 323 brukbare sager med en kapasitet på 480 700 bord årlig på Vestlandet og 255 sagbruk som skar 1,2 millioner bord årlig i Trøndelag. Først i 1750 ble en lignende kvantumsordning innført nordafjells som sønnafjells.

En annen og høyst merkbar endring i siste halvdel av 1600-tallet var reguleringen av transaksjonene ved salg av trelast. I følge rikskansler Jens Bjelke underbød de mange bøndene som eide sager hverandre for å få solgt til de utenlandske oppkjøperne, noe som var svært uheldig for prisnivået på trelasten. Løsningen ifølge Bjelke var å konsentrere transaksjonene til noen få steder. Dermed ble det også enklere for staten å beskatte og fortolle omsetningen.

Med byprivilegiene av 1662 fikk derfor borgerne enerett til trelasthandel, i tillegg til all annen handel. Til gjengjeld fikk byborgerne plikt til å forsyne landdistriktene med nødvendige varer. Disse privilegiene ble i starten sabotert av mange bønder, som fortsatte med sin handel direkte med utenlandske oppkjøpere til tross for forbudet. Det varte imidlertid ikke lenge før utførselen stort sett var samlet til et fåtall havner og konsentrert hos et fåtall profesjonelle handelsborgere.

En tredje markant endring på slutten av 1600-tallet fulgte som resultat av krongodssalget. Fra midten av 1600-tallet fikk både kongen og adelen økonomiske problemer, blant annet på grunn av de mange og kostbare krigene mot Sverige. Resultatet ble at store eiendommer i Norge ble pantsatt og etter hvert solgt til utenlandske kjøpmenn som for eksempel Jochum Irgens. Disse solgte eiendommene videre til norske kjøpmenn. Kjøpmennene på Østlandet og i Trøndelag solgte for en stor del gårder og dyrket mark videre til bøndene, som dermed kom seg ut av leilendingstilværelsen, men beholdt de store skogområdene, og fikk dermed kontrollen med både tømmerressurser og oppgangssager.

Konsentrasjonen av trelastnæringen på færre hender muliggjorde en strukturendring på 1700-tallet. Skogene langs kysten og langs vassdragene nærmest kysten var for en stor del uthogget, og kyststripen hadde fått den snaue formen den skulle bevare helt til slutten av 1900-tallet, men lengre inn i landet fantes fortsatt store skogområder. Transporten av tømmer og trelast fra disse skogene og ned til kysten krevde imidlertid betydelige investeringer i fløtingsanlegg og lenser. Med handelen konsentrert på færre men langt mer kapitalsterke hender enn tidligere lot dette seg gjøre, og en ny vekstperiode for norsk trelasteksport kunne etter hvert komme på 1700-tallet. Store sagbruksimperier under kjente familienavn som Collett, Leuch og Anker på Østlandet, og Angell i Trøndelag, vokste nå frem.

Etterspørsel og handel svingte imidlertid forholdsvis mye. Årsakene til dette kunne være økonomiske svingninger ute i Europa eller spesielle hendelser. En slik hendelse var den store bybrannen i London i 1666, som i etterkant skapte stor etterspørsel etter trelast til gjenoppbyggingen av byen. Viktigst for svingingene var imidlertid alle krigene som rammet Europa. Blant annet medførte den engelske borgerkrigen mellom 1642 og 1649 til en midlertidig nedgang for trelastsalget til de britiske øyer.

Trelasteksporten gikk ned etter innføringen av sagbruksprivilegiene i 1688, og eksporten lå betydelig under nivået fra midten av 1600-tallet det meste av 1700-tallet. Omkring 1780-årene tok den imidlertid til å stige til nye høyder både når det gjaldt kvantum og pris. Nå ble Storbritannia det dominerende markedet, og over 90 % av eksportverdien gikk hit. For 1806 er eksportvolumet beregnet til drøyt en million kubikkmeter. Mye av årsaken til den enorme veksten i årene rundt 1800 skyldes at kvantumsbestemmelsene ble opphevet i 1795. Eierne av de privilegerte sagene kunne heretter sage så mye de ville.

Forbruket av sagbord innenlands, som var beskjedent i forhold til eksporten, ble stort sett dekket av de mindre bydesagene. Laftede bygninger var allerede i middelalderen blitt den foretrukne byggemetoden i store deler av Norge, og var bortimot enerådende når det gjaldt bolighus. Lafteveggene ble i liten grad kledd med bord, med unntak av overklassens hus og husene i byene. I starten av 1800-tallet var det kun på Sørlandet, på Østlandets flatbygder og i Trøndelag man i noe omfang kunne finne panelte hus utover overklassens boliger på landsbygda. Sagbord ble imidlertid benyttet til gulv og tak her i landet på lik linje med i utlandet. Når folk på landsbygda skulle ha bord eller planker brukte de imidlertid ofte øks og kiler, eller håndsager som ble mer vanlig på 1800-tallet da man fikk tynne, valsede sagblad som var lettere i bruke enn de eldre, smidde og tykke sagbladene.

Norges posisjon som Europas største trelasteksportør kommer godt frem dersom man sammenligner med andre relevante land. I 1781 eksporterte man nesten 5 300 tylfter bord fra Riga, 23 700 fra Stockholm og 65 500 fra Danmark, mens den norske eksporten bare til Storbritannia foregående år var hele 233 710 tylfter. Det var imidlertid stor forskjell på hvilken trelast som kom fra de enkelte landene. Mens eik og annen høyverdig trelast kom fra Nord-Amerika, Russland, Sverige, Finland, Baltikum og Sentral-Europa, kom de store kvanta i form av bord og bjelker fra Norge.

På 1800-tallet svant eksporten fra det nordafjelske bort, og Agder og Østlandet ble stående for de store volumene i eksporten. Hele 251 000 lester kom fra denne delen av landet, mens bare 21 000 lester kom fra Vestlandet og Trøndelag i 1805. Vestlandet og Trøndelag spilte likevel en betydelig rolle i den norske sagbruksnæringen på 1800-tallet, da bare en liten del av produksjonen her gikk til eksport. En betydelig andel av trelasten fra Namdalen gikk for eksempel på 1800-tallet til Nord-Norge, som for en stor del var blitt snauhogget.

De gyllne tidene rundt 1800 skyldtes i stor grad at Danmark-Norge klarte å holde seg nøytralt i krigene mellom Storbritannia og Frankrike. Da Danmark-Norge ble trukket inn i krigene på Frankrikes side stoppet handelen etter hvert opp, siden den i så stor grad var basert på eksport til Storbritannia, og at Norge dessuten opplevde en britisk blokade av trelasthavnene. I løpet av de første 15 årene av 1800-tallet forhøyet dessuten Storbritannia trelasttollen på import fra Nord-Europa for å stimulere trelastnæringen i og importen fra Canada. Dette raserte den norske trelasthandelen, og i perioden mellom 1815 og 1830 ble mange av de store norske trelasthandelshusene så godt som utradert.

Denne utviklingen rammet ikke bare de store handelshusene, men også den nasjonale økonomien og ikke minst bøndene. Mange bønder tapte store penger da handelshusene gikk konkurs, og nye handelsmenn betalte ikke like godt for tømmeret som tidligere.

Mot midten av 1800-tallet begynte imidlertid liberalistiske strømninger og tanker om frihandel å gjøre seg gjeldende også i Storbritannia, og mellom 1842 og 1860 ble trelasttollen gradvis redusert til den var borte. Dermed kunne den norske eksporten på nytt skyte fart. I 1835 ble 210 000m³ trelast eksportert til Storbritannia, og i 1873 var eksporten kommet opp i hele 1 460 000m³. Den totale trelasteksporten fulgte samme utvikling, og nådde i 1873 sitt høyeste volum med 2,3 millioner kubikkmeter, hvorav mer en halvparten altså gikk til Storbritannia. Etter 1873 stabiliserte eksporten seg på 1,5-2 millioner kubikkmeter i året.

Mye av grunnen til at volumet kunne ekspandere så pass mye nå skyldes teknologiske nyvinninger. Allerede på slutten av 1700-tallet fikk man tilgang på tynne, valsede sagblad, noe som gjorde at man kunne sette opp flere sagblad i oppgangssagenes rammer. Like før 1840 kom de første sirkelsagene i bruk. Samtidig ble mange elveløp rensket og det ble bygget nye innretninger for fløting av tømmer. Den viktigste nyvinningen var imidlertid innføringen av dampsager fra 1860 av. Ved å ta i bruk dampmaskiner som kraftkilde kunne man frigjøre sagbrukene fra vassdragene, og plassere dem optimalt i forhold til tilgangen på råstoff, arbeidskraft og markeder.