Sagbruksnæringen industrialiseres

Sagbruksnæringen og trelasthandelen i Norge har rike tradisjoner tilbake til middelalderen, og i århundrene etter 1500 ble den landets viktigste eksportnæring ved siden av fiskeriene.

I siste halvdel av 1800-tallet skjedde en ny, rivende utvikling i sagbruksnæringen. Dette skyldtes at de grunnleggende rammevilkårene endret seg. Teknologiske nyvinninger og en mindre regulert næring var blant de viktigste endringene i så måte. Dampmaskinteknologien ble introdusert her til lands ca. 1830. Den fikk et oppsving på 1850-tallet etter at England lettet på restriksjonene som hadde begrenset ”eksporten” av denne teknologien, som ble utviklet der i løpet av 1700-tallet. Thomas Newcomens dampmaskin fra 1712 og James Watts kraftig forbedrede utgave av denne, som kom i 1769, var her de viktigste milepælene. De første norske dampbåtene erstattet årer og seil fra utgangen av 1840-tallet, og i 1854 åpnet landets første jernbane mellom Kristiania og Eidsvoll. Denne jernbanen var en direkte følge av sagbruksnæringens behov for effektiv transport av treprodukter til Christiania.

Bedre samferdsel var naturligvis positivt for sagbruksnæringen. Dampmaskinteknologien skulle imidlertid få en mer direkte og betydningsfull innvirkning på næringen. Fram til 1850-tallet foregikk sagingen hovedsakelig på vanndrevne oppgangssager. Kransaging og etter hvert sirkelsager ble også brukt. Dampmaskinen var en ny teknologi, men i henhold til bestemmelsene i sagbruksprivilegiene av 1688 kunne den ikke uten videre tillates brukt som kraftkilde på sagbrukene. Sagbruksprivilegiene av 1688 regulerte hvem som kunne produsere og hvor mye som kunne produseres på den enkelte sag. De trådte i kraft nordafjells i 1750. Allerede med byprivilegiene av 1662 ble omsetningen og eksporten av trelast regulert. Dette var i sum en virkelig hemsko for utviklingen av sagbruksnæringen og trelasthandelen.

På begynnelsen av 1850-tallet tok stadig flere til orde for å avskaffe privilegiene, og snart fulgte myndighetene opp. De innså behovet for endringer. I ”Lov om Saugbruksvæsenet” av 1854 het det: ”Fra 1.ste Januar 1860 skal al Sagskur være fri, saaledes, at det er Enhver tilladt at tilvirke al Slags skaaren Last til Udskibning, paa hvilken Maade og med hvilke Indretninger han bedst ved, vil og kan. Indtil denne Tid (1860) forblive de nu gjældende Saugprivilegier i Kraft.” Opphevingen av Sagbruksprivilegiene i 1860 ga resultater. Salget og produksjonen av trelast økte, og dampkraften begynte umiddelbart å erstatte vannkraften som energikilde ved sagbrukene.

Noen få dampsagbruk ble faktisk tillatt etablert allerede før 1860. Tidligst ut var Wullum-bruket som kom i gang på Spillum ved Namsos i 1853. Fortrinnene med den nye teknologien var åpenbare. Dampsagbrukene kunne lokaliseres uavhengig av vannkildenes beliggenhet, gjerne i, eller ved de gamle og nye utskipningsbyene. Her var det god tilgang på arbeidskraft, og man kom nærmere markedene. Dette innebar at de tallrike vann- og turbindrevne sagene forsvant nesten helt fram mot forrige århundreskifte. Samlet antall sagbruk her til lands ble også redusert betydelig i løpet av disse tiårene. Vi gikk inn dampsagbrukenes æra, og disse skulle bli fullstendig dominerende i norsk sagbruksnæring fra 1860-70-tallet til langt ut på 1900-tallet.

Dampsagbrukene hadde også et annet fortrinn. De ga tilgang på kraft gjennom hele året, og det kunne skaffes kraft til å drive flere og større sager enn det som hadde vært mulig med de vanndrevne sagene. Dampsagbrukene brukte dessuten flis og spon som brennstoff, noe som gjorde driften billig. Med den industrielle revolusjon og oppkomsten av mange mekaniske verksteder kom andre tekniske nyvinninger som rammesager og høvelmaskiner. Slik ble produksjonen industrialisert, og nye produkter kunne lages maskinelt. Kort fortalt gikk man fra skurlast til høvlet plank, men produksjonsspekteret ved mange dampsagbruk innbefattet også panel, profilerte listverk, maskinpløyde lafteplank, kassebord, dørblad, vindusinnramminger og møbler i ulike varianter. Dermed forsvant mye av den tradisjonelle, håndverkbaserte produksjonen.

Parallelt med dampsagbrukenes gjennombrudd vokste Fredrikstad raskt fram til å bli landets ledende trelastby, selve plankebyen framfor noen. Byen hadde svært god tilgang på tømmer som ble fløtet ned Glomma-vassdraget. Her var det mye stordimensjonert tømmer ennå siden uthoggingen fram til da hadde vært begrenset. Samtidig ble det lagt bedre til rette med fløtings- og lenseanlegg i hele nedslagsfeltet. Via Vorma fikk en også tilgang til tømmer fra det skogrike Mjøs-distriktet. Fløtingen ble nå for øvrig modernisert i alle større vassdrag med skogrike nedslagsfelt her til lands, helt nordover til Namdalen og de søndre delene av Nordland.

Glomma-vassdraget ble imidlertid overlegent det viktigste. Sagbruksnæringens betydning vokste i nærmest alle bygder og byer langs vassdraget. Svært mange sagbruk ble etablert, og fløting og sagbruksdrift ble en dominerende næringsgren. I tillegg til Fredrikstad vokste enda en plankeby fram: Strømmen i Akershus. Fredrikstad var like fullt den ledende. Her var det stor framgang gjennom krisen og prissvikten som rammet landets næringsliv i 1870-årene. På denne tida startet en omfattende eksport av høvlet plank og kassebord fra Fredrikstad. En kort prisvekst rundt 1880 bidro til produksjonsvolumet fra da av holdt seg på et noe høyere nivå, også landet sett under ett.

For å forstå litt av ekspansjonen i Glomma-vassdraget og i Østfold, må en se på situasjonen i Buskerud og den tidligere så dominerende trelastbyen Drammen. Her tok utviklingen en negativ retning sammenlignet med Fredrikstad. I Drammens store og skogrike oppland, i Buskerud, oppover langs Drammens-vassdraget, i distriktene rundt innsjøene Tyrifjorden, Sperillen og Randsfjorden (sistnevnte i Oppland), var de største tømmerdimensjonene i stor grad hogd ut. Det smådimensjonerte tømmeret som sto igjen, var lite egnet for industriell saging av bord og plank, selv om det var en viss etablering av dampsagbruk her på 1870-, 80- og 90-tallet.

Stagnasjonen i Drammens-området gjorde at flere sagbrukseiere her vendte blikket mot nye skogdistrikter der hogstuttaket av større dimensjoner hadde vært mindre. Glomma-vassdraget og det sentrale Østlandet ble som nevnt det viktigste nye, mens et annet viktig ble det skogrike Namdalen. Hit kom drammensbaserte sagbrukseiere, som Albert Collett, og startet sagbruk. Samtidig rekrutterte de arbeidere fra hjemtraktene med kunnskap og erfaring fra sagbruksdrift. Det ble også kjøpt private skoger i stor stil. Skogarealene i nedslagsfeltet til selve Namsen-vassdraget var mest attraktive. Elva Namsen hadde i århundrer vært brukt for å føre fram tømmer, men dens betydning i denne sammenheng ble en helt annen fra siste halvdel av 1800-tallet. Dette må samtidig ses i lys av framveksten av sagbruks- og plankebyen Namsos ved elvas utløp. Slik ble Namdalen et av de viktigste sagbruksdistriktene nordafjells fra siste halvdel av 1800-tallet.

Flere deler av Trøndelag etablerte sagbruksindustri nå. Størst var sagbruksfirmaet som ble etablert av Thams-familien på Orkanger. På det meste, ved utgangen av 1800-tallet, var hele 400 personer ansatt ved dette bruket som da hadde et enormt bygningskompleks og et bredt produktspekter, fra skurlast til ferdighussett. Her ble næringen i all hovedsak bygd opp med lokal kapital. Andre store aktører slo seg også opp nå, som byggfirmaet Jacob Digre i Trondheim. Dette gjorde at Trøndelags andel av norsk eksport av trelast, plank og andre treprodukter økte i tiårene før 1900 til tross for det store oppsvinget i sagbruksnæringa langs Glomma på denne tida.

Vanskelighetene i trelast- og sagbruksnæringen i Drammens-distriktet og nabobyen Skien ble av forbigående karakter. Snart kom en ny næring basert på tre. Det smådimensjonerte tømmeret, som det ennå var mye av her, egnet seg nemlig godt til framstilling av tremasse til papir. Papirmaskinen ble oppfunnet i 1799, og med den ble det brukt tekstilkluter for å lage papiret. Seinere utviklet man en metode for å lage papir av tremasse. Dette ble gjort første gang i Norge i 1838. De første tremassefabrikkene i Norge ble etablert på 1870-tallet, og da nettopp i Drammen og Skien. Landets tremasseindustri ekspanderte hurtig, og fram til 1887 ble i alt 55 tresliperier satt drift. Nå kom dessuten gjennombruddet for cellulose- og papirfabrikkene, og allerede i begynnelsen av 1880-årene var dette den industrigrenen i Norge som brukte mest energi.

Likevel hadde sagbruksnæringen ennå to og en halv gang så mange sysselsatte. Det skyldes delvis at det fortsatt var mer sesongbetont drift her. Ved de vanndrevne oppgangssagene og sirkelsagene foregikk virksomheten stort sett om våren og utover forsommeren, når vannføringen var tilstrekkelig stor. Selv om dampsagene industrialiserte næringen i årene 1860-1900, er det interessant å merke seg at sagarbeiderne ennå ofte inngikk i et ”mangesysleri”, likt det man fant i blant annet fiskebondesamfunnene langs kysten, der husholdningen var avhengig av flere inntektskilder i løpet av året for å brødfø familien. Etter hvert fikk flere dampsagbruk helårig drift. Siden de gjerne hadde et bredt produksjonsspekter, kunne arbeidere overføres fra tømmersagene til høvelen, stavskjæreriet, eller snekkerverkstedet i vinterhalvåret ved blant annet å kjøre doble skift.

Sett i lys av moderniseringene i sagbruksnæringen: Hvordan utviklet eksportvolumet og verdien av trelast seg i perioden? Eksporten av trelast økte jevnt fra 1850-tallet av. Den samlede eksporten i Norge per år i femåret 1866-1870 var ca. 73 millioner kroner (omregnet fra spesidaler). Av dette sto ”Trelast” for nær 31 millioner kroner (42,5 %), mens ”Matvarer av dyr”, hovedsakelig fisk/fiskeprodukter, utgjorde ca. 27 millioner kroner (37 %). Eksporten av trelast nådde en absolutt topp i 1873 med om lag 2,3 millioner kubikkmeter. I årene som fulgte ble landet rammet av krise og prisfall. Trelasteksportvolumet holdt seg like fullt bra oppe, med et gjennomsnitt per år på 1,9 kubikk i 1870- og 80-årene. Så begynte det å falle, til vel én million kubikk årlig i tiåret 1911-20.

Handelen med trelast gikk også tilbake sammenlignet de andre eksportnæringene. I femåret 1881-85 utgjorde den samlede eksporten fra Norge 114,8 millioner kroner. Trelasten sto for 40,7 millioner kroner (35,5 prosent), fisk og fiskeprodukter for 39,3 millioner kroner (34,2 prosent), mens årlig eksportverdi for papir og cellulose ennå lå på bare én million kroner (0,9 prosent). I 1906-10 var bildet ganske annerledes. Nå var samlet, årlig eksportverdi 392,6 millioner kroner. Fisk og fiskeprodukter utgjorde 136,8 millioner. Is til kjøling av ferskvarer hadde dessuten kommet inn som et viktig eksportprodukt. Eksportverdien av bearbeidet tre, cellulose og papir var i gjennomsnitt 55,9 millioner per år. Tilsvarende tall for trelast var 34,8 millioner (8,7 prosent). Sagbrukene leverte imidlertid flere produkter som ble kategorisert under ”bearbeidet tre”, så sagbruksnæringen sto for en større andel enn de knappe 10 trelastprosentene.

Nedgangen i trelasteksporten skyldtes delvis at etterspørselen fra utlandet ble mindre fordi andre bygningsmaterialer, som stål og betong, i økende grad erstattet treverk. En annen faktor som forklarer reduksjonen i trelasteksporten, er at dampsagene lagde flere produkter enn skur og plank: høvlet panel, listverk og dører, trapper og så videre. I 1920 utgjorde trelast 8-9 prosent av eksporten. Andre bearbeidede trevarer sto for det dobbelte, bare marginalt mindre enn papir- og celluloseeksporten og faktisk litt mer enn eksporten av fisk og fiskeprodukter. Sagbruksnæringen var med andre ord større og mer solid enn det man kan lese ut direkte av eksportstatistikken, selv om den etter hvert kom litt i skyggen av trenæringenes nye ”storebror”, papir- og celluloseindustrien. Behovet for trelast innenlandsk gikk heller ikke ned ennå, tvert imot.

Den viktigste årsaken til trelasteksportens nedgang var nemlig økt innenlandsk etterspørsel i denne perioden. Folketallet i Norge steg fra ca. 1,8 millioner innbyggere i 1875 til ca. 2,7 millioner i 1920, det til tross for at det samtidig utvandret nesten 800 000 nordmenn. Bedre hygiene, høyere levestandard og redusert barnedødelighet forklarer befolkningsveksten. Det fant dessuten sted en sterk urbanisering. Fabrikkene og de mange mekaniske verkstedene, som kom med den industrielle revolusjonen, ble konsentrert til byene. Folkestrømmen fra bygd til by kjennetegnet mye av samfunnsutviklingen. Kristiania hadde 75 000 innbyggere i 1875 og ca. 230 000 ved forrige århundreskifte. Byenes totale andel av landets befolkning økte fra ca. 18 til 28 prosent i denne perioden. Urbaniseringen fortsatte fram mot 1920, om enn i et lavere tempo.

Ved inngangen til 1920-tallet skulle for øvrig hele landets næringsliv rammes av økonomiske kriser og nedgangstider. Sagbruksnæringen var intet unntak. Markedene sviktet og prisene falt dramatisk. Forholdene bare forverret seg fram til inngangen av 1930-tallet. Resultatet var driftsstans, permitteringer, arbeidsledighet og i mange tilfeller konkurser. Fra ca. 1935-36 begynte pilene så smått å peke oppover igjen. Trelastnæringen var på dette tidspunktet marginalisert i eksportsammenheng. I 1938 utgjorde trelasten knappe to prosent av samlet eksportverdi. Sagbrukene opplevde likevel bra tider på slutten av 1930-tallet, men utbruddet av krigen skapte nye utfordringer. Etterspørselen falt. Gjenreisingen av byene som ble bombet og brent våren 1940 og okkupasjonsmaktens behov for bygningsmaterialer til infrastruktur og militære anlegg kompenserte i liten grad for dette samlet sett, men her var det svært store lokale variasjoner.

Reklameplansje for dører produsert ved Spillum Dampsag & Høvleri. Med fremveksten av dampsagbruk vokste det også frem snekkerverksteder i tilnytning til mange av de nye sagbrukene, som kunne levere dører, vinduer og interiører.

Etter andre verdenskrig var det innenlandske behovet for trelast og alle andre treprodukter svært stort. Landet skulle gjenreises. I Finnmark og Nord-Troms innebar det en fullstendig gjenreisning siden alle bygninger i praksis var brent i krigens dramatiske sluttfase, da den tyske okkupasjonsmakten trakk seg tilbake. Parallelt skjøt urbaniseringa fart, folketallet vokste og flere boliger måtte reises. Det samme mønsteret som tidligere avtegnet seg, med ytterligere nedgang i eksporten. Trelast og bearbeidete treprodukter mistet nesten helt betydning, særlig målt mot fiskeprodukter, og papir og cellulose, men også en rekke andre produkter. I 1950 ble det eksportert ”trelast og bearbeidet tre” for bare 37,3 millioner, som tilsvarte 1 prosent av landets eksport. Målt i antall kubikk utgjorde trelasteksporten under 10 prosent av hva den gjorde femti år tidligere.

Vi mangler tall for samlet trelastproduksjon, men med landets solide trehustradisjoner er det ikke tvil om at avsetningen på trevarer og andre treprodukter holdt seg godt oppe også i tiårene etter 1950. Samtidig ble andre typer bygningsmaterialer brukt i større grad. Byene og tettstedene fikk et større innslag av murhus med betonggulv og bærekonstruksjoner av stål etter andre verdenskrig. Plast og andre syntetiske materialer skulle dessuten komme til å danke ut tre i andre produkter. Et eksempel på dette var at fiskekasser i tre ble utkonkurrert av kasser i plast. Med dette forsvant et økonomsk viktig produkt ved sagbrukene. Spekteret av produkter her ble samtidig redusert som følge av at store aktører spesialiserte seg på å lage dører, vinduer, trapper og så videre.

Flere faktorer virket inn på sagbruksdriften nå. Tilgangen på tømmer ble en annen med motorsagas inntog. I tiårene fram mot 1970 tok fløtingen slutt og all transport ble i praksis overtatt av lastebiler. Utskiping med båter fra sagbrukene ble samtidig i stor grad erstattet av biltransport. For en rekke sagbruk innebar dette ombygging av anleggene. Sagbrukene som skulle følge med i konkurransen, måtte også modernisere selve driften. Flere sagbruk gikk over fra dampkraft til bruk av elektrisk drift allerede før 1920, og fra slutten av 1930-tallet fortsatte omleggingen. På 1950-tallet var dampsagenes æra over. Maskiner og annet utstyr måtte også oppgraderes for å henge med, men ikke alle var i stand til å gjøre det. Resultatet var oftest nedleggelse.

I 1945 var det rundt 1230 sagbruk her til lands. I dette tallet var mindre gårdssagbruk ikke medregnet. I 1974 var antallet sagbruk redusert til ca. 370, altså knapt en tredjedel i forhold til hva det var tretti år tidligere. En stor del av sagbrukene som forsvant i dette tidsrommet, var mindre bruk med sirkelsager eller mindre sagrammer og med færre enn fem ansatte, men også en hel del mellomstore bruk bukket under. Dette var i tråd med myndighetens ønske om å bygge et moderne velferdssamfunn. For å nå dette målet startet man storstilt industrisatsing med langt større, men færre enheter. Sysselsettingen i primærnæringene og ”ulønnsomme” industrigreiner skulle ned gjennom strukturrasjonalisering for å frigjøre arbeidskraft til den nye industrien. Følgene for landets sagbruksnæring var altså store og gjennomgripende. Dette skulle bli enda tydeligere etter 1970 (se artikkelen om den moderne sagbruksnæringen).

Maskinell produksjon av bygningselementer åpnet for nye produkter, blant annet lafteplank, et produkt som bygde på gamle laftetradisjoner, men tilpasset industriell produksjon.