Livet på sagbruket

Den første dampmaskinen ytte bare 10 hestekrefter. Det var for lite til å kjøre både sager og høvel samtidig. For å oppnå ønsket kapasitet, gikk produksjonen med dagskift og nattskift, riktignok med sesongvariasjoner. I vinterhalvåret var det ikke produksjon på sagene, til gjengjeld gikk høvelmaskinen med doble skift. Det ble gjort til man fikk ny og større dampmaskin i 1892. Arbeidsstokken var mannsdominert. Barn ned i åtte-niårsalderen arbeidet også på bruket de første årene, noe som var vanlig i industrien på denne tida. En av deres oppgaver var å kjøre ut sagflis og spon til flissiloen. Med fabrikktilsynsloven av 1892 kom det klare begrensninger i barnearbeidet. Det var likevel barn som arbeidet ved sagbruket til inngangen av 1900-tallet.

Dagene var lange. På slutten av 1800-tallet var det 12-timers dager. Utover på 1900-tallet ble de gradvis kortet ned. I arbeidsreglementet for Spillum Dampsag & Høvleri fra 1912 hadde man gått over til 10-timersdag: ”Den daglige arbeidstid er fra kl 6 morgen til 6 aften med frokosthvil fra kl 8.30 til 9 og middagshvil fra kl 12.30 til 2. Dette gjelder ukens 5 første dage. Lørdag er arbeidstiden fra kl 6 til 10.30 med frokosthvil fra kl 8.30 til 9.” Fra 1918 ble åttetimersdagen innført. Da ble starten på dagen skjøvet til kl 07.00. Hovedmønsteret med frokostpause og lang middagspause fortsatte til etter andre verdenskrig. En del nye som begynte etter siste krig, ønsket å korte ned på særlig middagspausen for å kunne avslutte dagen tidligere. Det gikk likevel flere år før dette ble en realitet.

Det var særlig de eldre sagarbeiderne som protesterte, og grunnen til motstanden var at mange bodde i nærheten. Når fløytesignalet for middagspausen gikk, dro de hjem og spiste og hvilte middag. Denne ordningen hadde eksistert siden 1800-tallet. De som bodde lenger unna, spiste på bruket, og da var det også vanlig at de tok en hvil i sagrasphaugen før signalet kalte til arbeid igjen. Fløytesignalet gikk for hver pause og arbeidsstart. Hvert bruk hadde sin egen lyd, forteller Roald Skogmo som arbeidet ved Spillumbruket i årene 1946-51. Nettopp i 1951 ble snekkerverkstedet, Snedkeriet, omgjort til spisebrakke. Det var et stort framskritt. Sanitærforholdene var enkle. Kontorbygningen fikk vannklosett allerede i 1942, men arbeiderne måtte ennå lenge bruke utedoen nede på kaia. Imidlertid ble det allerede ca. 1940 bygd bad, med dusjanlegg og badstue, for de ansatte på sagbruket (se omtale lenger ned).

Arbeidsantrekket var ”vanlige sko og klea”, uavhengig av oppgavene. Vinterstid var sagbruket en kald arbeidsplass, og da kom ullundertøy og votter på. Hansker, vernesko eller tilpasset arbeidstøy var omtrent ikkeeksisterende. Verneutstyr fantes ikke før langt ut på 1900-tallet. Da Aksel Laksnes begynte i verkstedet, brukte han solbriller som sveisebriller. Moderne hørselvern ble tatt i bruk rundt 1970, minnes Julian Stand og Aksel Laksnes. Stort sett var man forskånet fra alvorlige ulykker. På den tida maskinene ved bruket ble drevet med reimkraftoverføringer fra dampmaskinen, hendte det at sagbruksarbeidere fikk skamfert, eller revet av, lemmer. For øvrig var sikkerheten i forhold til maskiner og sager svært viktig. Nå var det færre kuttulykker ved sagbruk med rammesager, men enkelte også ved Spillumbruket ”tok tå sæ nån fingra ja”.

Det var mange oppgaver som skulle utføres ved de ulike produksjonsleddene i et sagbruk som Spillumbruket, fra tømmeret var i bommen til det ble ferdige produkter. I tillegg var det folk i smia og det mekaniske, ved fyrkjelen og dampmaskinen og på kontoret. På kontoret residerte brukseieren, formannen og sekretæren. Alle var viktige for at bruket skulle fungere, men høvelmesteren og sagmesteren hadde nøkkelroller. Mye arbeid var fysisk tungt, det være seg i tømmerbommen, ved rammesagene, i materialsorteringen eller i stablingen av ferdigmaterialer for tørking ute og inne. Aksel Laksnes, som hovedsakelig jobbet i maskinverkstedet, forteller:

”Vi trøngt itj nå gymnastikk i den tida, særlig hvis du vart satt på saga her, på plankebandet der. Plankebandet va det verste som va. Når dem hadd stått der en dag, så va det så vidt at karan greidd å gå heim om kvelden.”

Selv etter siste krig kom få nyvinninger som lettet arbeidet. Et unntak var trucken, som særlig gjorde materialstablingen enklere. Ikke alle oppgavene var like fysisk krevende. Arbeidet på tørrklyva og ved høvelen var lettere, og derfor mer populært. På tørrklyva ble materialene dimensjonert ned, splittet og kløyvd, før den gikk videre til høvelen. Etter at avsugsystemet kom i 1938, var det heller ikke så støvfullt ved disse maskinene. ”Du kunne jo stå og arbe i finklean der egentlig”, hevder en kar. En annen populær produksjonspost, var stavskjæreriet der de sagde og høvlet såkalt stav, eller kassebord, til fiskekasser. Dette var en lukrativ geskjeft: ”Dæm kalte det gullkalven, dæm tjent så godt der sju”. Akkordene og fastlønnen kunne variere nokså mye. Mange ønsket uansett å være ved sin ”faste post”. På 1970-80-tallet gjorde man forsøk med å rullere, men det ble ikke godt mottatt av alle. Igjen var det de eldre arbeiderne som var imot nyordningen.

 Sesongsvingninger var en del av livet på sagbruket. Mesteparten av tømmeret ble saget i sommerhalvåret. I vinterhalvåret derimot, var aktiviteten større ved de andre produksjonsleddene. Flisbrikettproduksjonen var en gullgruve, særlig de første tiårene etter 1945. Her var det tidvis tre skift. Ellers kjørte man to skift på høvelen om vinteren. Da ble folk ved rammesagene og sorteringen flyttet til det ene høvelskiftet. Dermed unngikk man permitteringer. Dette sesongmønsteret endret seg noe etter at brorparten av tømmeret kom med biler fra rundt 1970. Fra 1950-tallet ble det vanlig å ta inn ungdom på sommerarbeid, ofte barn av sagbruksarbeidere. De slapp ikke til ved maskinene, men ble gjerne satt til vedlikeholdsoppgaver. Ansettelsene av ungdommer, var delvis et ledd i rekrutteringen.

Det hadde vært en viss tradisjon ved bedriften for at sønner fulgte i farens fotspor som sagbruksarbeidere siden slutten av 1800-tallet, og det var i det hele tatt stor kontinuitet i arbeidsstokken ved sagbruket. En del tilbrakte hele sine yrkesliv ved Spillum Dampsag & Høvleri/Spillumbruket, særlig før andre verdenskrig. Én grunn til det var at man kunne gjøre en viss karriere ved bruket. Mangeårig bruksformann Olaf Wiig hadde nærmere 60 års fartstid her fra begynnelsen av 1890-tallet. En annen var høvelmester Peter Johansen som kunne se tilbake på 50 år ved bruket da han feiret 65 år i 1940. Kristian Tretvik er et tredje eksempel. Etter ham fulgte to generasjoner sagbruksarbeidere. Arbeidsstokken var stabil også etter 1945. Ved nedleggelsen hadde flere 30-40 års ansiennitet. Lengst fartstid hadde Kolbjørn Skaugseth med sine 51 år.           Alternativene var heller ikke så mange før, under og like etter siste verdenskrig, eller for å bruke høvelarbeideren Julian Strand sine ord: ”Du mått jo ha nå å gjerra, veit du.”

Samtidig framhever tidligere arbeidere sagbruket som en god arbeidsplass, og at samholdet var godt arbeiderne imellom. I realiteten var det nok mindre glansbildepreget enn som så. En annen faktor som spilte inn når vi skal forklare den stabile arbeidsstokken, var forholdet mellom arbeiderne og ledelsen. Sagbrukets grunnlegger, Peter Torkilsen, var opptatt av å legge best mulig til rette for at arbeiderne skulle trives, blant annet kjøpte han bøker til en boksamling for Spillum Arbeiderforening. I tillegg til dette arrangerte han sosiale sammenkomster. En av disse anledningene fant sted i november 1898 inviterte Torkilsen alle de ansatte med familier til fest. Slik skildret arbeiderne festlighetene i avisen Nordtrønderen et par dager seinere:

”Vi samledes kl. 2 paa eftermiddagen ca. 100 mennesker, og blev vi straks bænkede om et vel opdækket bord. Efter at vi havde nydt den splendide middag, var det anledning […] til at faa sig en svingom, idet Spillum hornmusikk var leiet for anledningen. Siden udover aftenen og natten blev vi beværtede med kaffe, cokolade og smørrebrød, og skiltes vi først langt du paa morgenen med følelsen af at have tilbragt en helt igjennem hyggelig og morsom stund, og skal vi herigjennem frembære vor hjerteligste tak til hr. Torkilsen for den udviste gjæstfrihed.”

All denne faderlige omsorgen, eller paternalismen, er kjent fra svært mange andre industristeder i landet. Den hadde en klar hensikt: å styrke tilhørighet og arbeidsinnsats. Torkilsen engasjerte seg også utenom bedriften, blant annet i lokalpolitikken. Han deltok aktivt i lokalsamfunnet på flere måter, det være seg å stille lokaler til disposisjon for ”praktisk Kursus i Træ- og Smedearbeide”, eller gi en skjerv til Spillum Arbeiderforenings Sygekasse. Peter Torkilsen var også en pioner innen skogsaken i Namdalen og arbeidet for dannelsen av Namdalens Skogselskap, der han var formann fra starten i 1910. Videre var han en foregangsmann i jorddyrkingssaken og tok initiativ til det første bureisingsbruket i Norge, i Bjørndalen i Nærøy, i regi jorddyrkingsselskapet Ny Jord. Og nettopp jorda og jordbruket var viktig for denne sagbrukseieren.

Dette kom tydelig fram ved at Torkilsen drev jordbruksopplæring for arbeiderne ved Spillum Dampsag & Høvleri, og hjalp dem med å skaffe seg egne jordparseller. I et brev til stortingsrepresentant Jacob C. J. Indreberg våren 1913 utdyper han hvor viktig han anså dette. Torkilsen var av den klare overbevisning at en mindre jordeiendom ”hvorpå kan fødes 2 à 4 Kjør, og avles de fornødne Poteter og lidt Havebrug”, var av stor betydning for sagarbeiderfamiliene. Barna kunne da fostres opp på melk i stedet for kaffe og ”blive stærke og nyttige Mennesker”. Torkilsen påpekte at dette også hadde en annen virkning: ”De som eier et Hjem med Jord paa Landet bliver heller ikke Sosialister.” Her brukte han sin egen bedrift som sannhetsbevis, og hevdet at det ”af den hele Arbeidsstok mellem 40 og 50 Mand findes det ikke en Sosialist.”

Utsagnet må tas med en klype salt. Sosialismen på frammarsj. I 1902 ble den første 1. maidemonstrasjonen avviklet i Namsos. 26. mai 1911 ble Namsos Sagarbeiderforening stiftet. Både Bangsund og Spillum fikk dannet sagarbeiderforeninger kort tid seinere. De kom alle til å spille en aktiv rolle i årene som fulgte, særlig under den økonomiske krisen fra 1920-21 da sagbruksnæringen som det øvrige næringslivet ble hard rammet. En viktig kampsak for sagarbeiderforeningene nå ble å unngå lønnsnedgang, noe de bare delvis maktet. Utover i tiåret økte ledigheten dramatisk, og det ble opprettet arbeidsledighetskasser. Samtidig ble fagorganisasjonen bygd ut, og i 1924 gikk ti foreninger sammen og stiftet Namdalens Faglige Samorganisasjon.

Livet til sagbruksarbeiderne og deres familier ble tøft. Da Spillum Dampsag & Høvleri innstilte virksomheten i 1932, var det 30 fast ansatte her, av dem var 22 familieforsørgere. Flere hadde huslån og forsikringer med regelmessige krav om renter og avdrag. Noen fikk bidrag fra kommunens fattigkasse. Denne budsjettposten vokste nå raskt, og som vi har nevnt, satte da også Klinga kommune mye inn på å starte bruket igjen. Redningen for en del sagarbeidere var såkalt nødsarbeid der spesielle prosjekter for ledige ble satt i gang med statlige midler. Det som likevel holdt liv i familiene i de vanskeligste månedene og årene uten fast arbeid, var naturalhusholdning og forskjellig matauk: De som hadde en liten jordflekk, utnyttet den maksimalt, og aktiviteter som fiske, jakt og bærplukking ble mer utbredt.

Etter etableringen av Spillumbruket i 1933 med Salomon Mørkved som eier kom en ny æra. Moderniseringen i hans regi fra 1937-38 lettet arbeidsdagen. I realiteten var nok også den sosiale avstanden var mindre i Mørkveds tid enn i Torkilsens tid. Samtidig var det mindre ”faderlig omsorg” av den typen Torkilsen sto for. Men det var unntak, som da Mørkved i de første etterkrigsårene arrangerte multeturer til Lierne for sine ansatte. Av større betydning var det at han bygde et bad med dusjer og badstue for de ansatte ca. 1940. Det ble oppvarmet med overskuddsdamp fra fyrkjelen. Det var kjærkomment i ei tid da de aller fleste private hjem ikke hadde slike fasiliteter. Badet ble også brukt av Spillums øvrige befolkning. Fredager var det fast badetid for kvinnene og jentene og lørdager for mennene og guttene, minnes Harald Tretvik.

 Arbeidshverdagen ble lettere i etterkrigstiden. Særlig ble stablingen av materialer enklere etter at trucker ble anskaffet. På den annen side forsvant arbeidsplasser når slike moderniseringer fant sted. Arbeidsdagens lengde var den samme helt fra åttetimersdagens innføring i 1918. Fagforeningene konsentrerte seg nå om arbeidstidsbestemmelser, lønninger og arbeidsmiljø. Utbyggingen av velferdsstaten ga dessuten gevinster. I 1947 ble treukers ferie innført, og i 1964 fireukers ferie. I løpet av 1960-tallet kom ordningene med lørdagsfri. Utover på 1970-tallet var reallønnsveksten stor. Arbeiderne ved Spillumbruket nøt også godt av denne utviklingen, men de samtidig vitne til at lønnsomheten i selve bransjen gikk ned og at stadig flere sagbruk og tresliperier ble nedlagt. Denne utviklingen skapte en uro i arbeidsstokken, noe som viste seg berettiget. For noen fortsatte arbeidslivet ved Van Severen da sagbruket ble lagt ned. For andre var livet på saga slutt og pensjonisttilværelsen ventet.

Lasting av materialer ved utskipingslageret ved Spillumbruket på 1950-tallet.