A/S Spillumbruket

Til forskjell fra tidligere år klarte man ikke å komme i gang igjen den påfølgende vinteren og våren. Det var planer om at arbeiderne selv skulle overta bruket, men dette framstøtet lyktes ikke. Klinga kommune forsøkte å ta opp lån for å drive videre, men også det strandet. Løsningen ble at den påtenkte disponenten, Salomon Mørkved, kjøpte seg inn i bruket seinhøsten 1933 for 20 000 kroner. Det nye aksjeselskapet, med kommunen som medeier, fikk navnet A/S Spillumbruket. I 1937 kjøpte Mørkved ut kommunen og ble eneeier.

Nå var konjunkturene i ferd med å snu, og snart skulle den nye eieren starte en storstilt modernisering av sagbruket. I januar 1938 ble ny høvlemaskin montert. Moderniseringen omfattet også ledere som brakte flis og spon ut i en flissilo ”hvorfra igjen dette bringes ved en leder inn i fyrhuset”. Dette var en stor fordel for arbeiderne ”da man blir fri de veldige støvmasser”. Tidlig på 1940-tallet ble det reist nytt tørkeanlegg, og noen år seinere gikk bruket over fra dampkraft til elektrisitet. Elektrisk belysning hadde man imidlertid fått allerede i starten av 1900-tallet. Dette for å redusere brannfaren, og å unngå at oljelamper som kunne antenne slik som under storbrannen høsten 1894. Da elektromotorene overtok som kraftkilde ble brannfaren ytterligere redusert.

Da moderniseringen var sluttført i siste halvdel av 1940-årene, framsto Spillumbruket i ny ham. I bokverket Det norske næringsliv sitt bind for Nord-Trøndelag heter det: ”I dag er A/S Spillumbruket en helt igjennom tidsmessig bedrift, som har gjennomgått store moderniseringsarbeider for at den til enhver tid skulde være på høyde med kravene i denne industrielle ekspansjonstid.” I mange år etterpå hadde studentene ved Statens skogskole i Steinkjer ekskursjoner til Spillumbruket for å studere hvordan et moderne sagbruk ble drevet.

Gjennombruddet for bruken av motorsager i skogbruket på 1950-tallet gjorde tilgangen på tømmer bedre. Utover på 1960-tallet kom en stadig større del av tømmeret landvegen på lastebiler. Fløtingen tok helt slutt da Skage lense ble lagt ned i 1971. Tømmeret kom nå ubarket, og det ble derfor bygget et eget barkingsanlegg. Tømmerbommen ble imidlertid brukt til oppbevaring av tømmeret som tidligere, og et eget strømdanningsanlegg med propeller som dannet strøm i vannet og dermed forhindret at tømmerbommen frøys igjen vinterstid, gjorde at man kunne sage året rundt. Det ble derfor bygget en ny kjerrat for å ta tømmeret fra bommen og opp i barkingsanlegget, før det ble ført videre på den eldre kjerraten inn i saghuset. Parallelt med at tømmertransporten skiftet fra over vann til over land skjedde det også en utvikling der stadig større kvanta av de ferdige produktene ble sendt ut med bil eller bane istedet for med båt.

Med moderniseringene, og svært gode markedsforhold, opplevde Spillumbruket en virkelig storhetstid fra siste halvdel av 1940-tallet og til slutten av 1960-tallet. Rundt 1950 var hele 70 personer ansatt i toppsesongene. Produksjonsspekteret ble endret som en følge av moderniseringene. Da dampmaskinen ikke lengre var i bruk ble det bygget et tørkeanlegg slik at man kunne bruke dampen fra kjelen til kunstig tørking av skurlast. Tørketiden gikk dermed ned fra flere uker eller måneder til dager. Man trengte imidlertid ikke lengre så mye sagflis og høvelspon som tidligere til fyring. På grunn av dette anla bruket en brikettfabrikk hvor man laget fyringsbriketter. Det ble dessuten levert sagflis til Norske Skogindustrier på Skogn. Paralellt forsvant produkter som ferdighussett og kassebord, sistnevnte fordi plast erstattet treverk i fiskekassene.

I takt med at myndighetene regulerte ned materialprisene i etterkrigstida, ble gevinstmarginene dårligere. På 1970-tallet ble stadig flere sagbruk, tresliperier og andre trevareprodusenter lagt ned. Denne strukturrasjonaliseringen rammet foreløpig ikke Spillumbruket. Legges regnskapene i bedriftsarkivet til grunn, fortsatte de gode tidene etter 1970 for Spillumbruket. At Spillumbruket kom brukbart ut, skyldtes først og fremst at bruket greide å få til gode tømmerprisavtaler.

I 1971 trakk Salomon Mørkved seg tilbake fra driften, og Reidar Kvaløsæter ble brukets disponent. Kvaløsæter ble ikke medeier, og etter Salomon Mørkveds død i 1978 eide arvingene virksomheten. Bruket hadde nær 30 ansatte midt på 1980-tallet, og driften gikk for fullt ennå. Overraskelsen var derfor stor blant arbeiderne da det en morgen i november 1986, like etter frokostpausen, ble kjent at Norske Skogindustrier ville kjøpe Spillumbruket.

Begrunnelsen var ikke dårlig økonomi. Eiernes representanter påpekte imidlertid at det ikke var økonomisk bæreevne til å gjennomføre de moderniseringene som var nødvendige for eventuell fortsatt drift. Den endelige avgjørelsen falt 16. desember samme år, og det fant nå sted en ”styrt avvikling”. Alle de ansatte ved sagbruket fikk tilbud om jobb ved Van Severen i Namsos, som også var eid av Norske Skogindustrier. Dermed var over hundre års sagbrukshistorie på Spillum tilendebrakt.