Tømmer har helt siden steinalderen vært et helt grunnlegende element i livet til menneskene i det som i dag er Norge. Trematerialer var nødvendige for å lage redskaper, for å gi husly og som brensel helt fra steinalderen av. Tømmer og treverk var viktig bygningsmateriale både i steinalderens grophus og i bronse- og jernalderens langhus. I middelalderen fikk vi kjennskap til lafteteknikken her i landet, og tømmer ble dermed det viktigste byggematerialet, noe det har vært helt frem til i dag.

Kong Henrik III av England er en av de første utenlandske oppkjøperne av norsk trelast vi kjenner til.

Kong Henrik III av England er en av de første utenlandske oppkjøperne av norsk trelast vi kjenner til.

Norsk trelasteksport kan likeledes følges like langt tilbake i tid som vi har skriftlige kilder. Islandske sagaer forteller at Ingemund Thorsteinsson så langt tilbake som i 890 reiste til Norge for å hente hustømmer. Ifølge lovboka Grågås anså islendingene seg i gammel tid berettiget til å hogge hustømmer i kongens skog i Norge.

At norsk trelast var etterspurt også andre steder viser et brev som kong Henrik III i England i 1253 skrev til sine fogder i Southampton, der han befalte at de skulle kjøpe inn 200 norske furubord til bruk i prins Edvards værelse på Winchester slott. Fra samme tid er det omtalt et innkjøp av 1000 bord til Winstor slott.

Størrelsen på middelalderens trelasthandel er vanskelig å fastslå med noen større sikkerhet, men flere eiendomstvister fra rundt 1400 viser at skogen hadde stor verdi. Dronning Margrethes opprettelse av et len som omfattet Eiker, Modum og Tverrdalene, samt utførselsstedet Kopperviken med tollsted i 1388, sier mye om den betydning trelastutførselen hadde fått for dette distriktet.

Før oppgangssaga kom i drift i senmiddelalderen, var øks og kiler de benyttede redskapene ved produksjon av planker. I tømmerstokkene ble det hugget spor, og i disse ble det plassert kiler som ble hamret ned i stokkene slik at disse ble kløyvd. Fra hver halvdel av stokkene ble det så hugget til et såkalt ”huggenbord”.

Denne måten å produsere bord på er svært gammel, og arkeologisk påvist langt tilbake i jernalderen. Vi finner også skriftlig belegg for teknikken i jernalderen i form av historien om ynglingekongen Olav Tretelgja, som hugde tømmer til bord som han solgte i siste halvdel av 600-tallet, og er fortalt både hos Snorre Sturlasson og i fornaldersagaen Af Uplendinga konungum (Om opplandskongene).

Fordelen ved bruk av øks var at man kunne forme hver enkelt bord, noe som var viktig for eksempel ved produksjon av materiale til båter. Det man produserte var kantede bord der årringene i snittflaten gikk på tvers av bordet, da dette ga de beste bordene. Slike bord var mest vanntette, slitesterke og sprakk ikke så lett. Kvistene fra stammens sentrum fungerte som armering i bordene. Når det gjelder bjelker ble disse også hugget til fra tømmerstokker, og her var øksa dominerende redskap til lenge etter at man fikk sager.