Sagbruksbyen Namsos

Namdalen har fra gammelt av vært rik på skogressurser. På starten av 1800-tallet måtte all eksport foregå med utgangspunkt i en by eller ved et ladested. Den nærmeste byen for Namdalens vedkommende var Trondheim, noe som la betydelige begrensninger på trelasthandelen.

Etter at man i 1837 fikk formannskapsloven ble det allerede i 1838, både i formannskapene i Grong og Overhalla, drøftet muligheten for å etablere et ladested i Namdalen.  Flere aktuelle lokaliteter for ladestedet ble diskutert. Trelastnæringen ville etablere ladestedet ved Namsens utløp siden det meste av tømmeret som ble hogd i Namdalen, ble fløtet nedover Namsen. Man falt derfor ned på Bråholmen ved Namsens utløp. 7.juni 1845 vedtok Stortinget at Namsos skulle anlegges her.

Mye av tømmeret som ble foredlet i Namdalen på denne tiden ble skåret på de små oppgangssagene som lå langs Namsen og de mange sideelvene. Trelasten ble så fløtet nedover Namsen og lagt opp ved Tiendeholmen, Hylla og på Bråholmen.

Trelasten var altså Namsos bys fødselshjelper, og skulle danne grunnlaget for byens fremvekst. Namsos var helt til etterkrigstiden fattig på næring som ikke var trelastrelatert. En rekke sagbruk ble etablert i Namsos fra 1860-tallet av da dampsagbrukene kunne vokse frem uavhengig av tilgangen på stryk og god vanngang for å drive vasshjulene til de gamle oppgangssagene, og arbeidskraft strømte til byen. I 1850 hadde Namsos bare 309 innbyggere, men allerede i 1865 var innbyggertallet kommet opp i nesten 1200 innbyggere. Sagbruksarbeiderne trengte boliger, butikker og andre tilbud, og Namsos ekspanderte.

Det første sagbruket i selve Namsos, Namsos Dampsag, ble anlagt i 1862 av Fredrik Christian Juell og Carl August Gulbranson. Gulbranson eide store skogeiendommer i Overhalla og Grong, og hadde sikker tilgang på tømmer. Saga sysselsatte 30 til 40 arbeidere i tiårene som fulgte. En stor del av trelasten ble eksportert. Namsos Dampsag ble kjøpt av firmaet Van Severen & Co i 1901.

Van Severen, det største sagbruket i Namsos, fotografert i 1937.

Ole Gunerius Olsen hadde gjort store skogkjøp for firmaet allerede i 1849, og Van Severen ble en hovedaktør i sagbruks- og treforedlingsindustrien i Namdalen. En tid eide firmaet Statlandbruket, og i tillegg kjøpte det Namdalens Træsliperi på Lauvsnes i Flatanger sist på 1920-tallet. De overtok også flere sagbruk i Namsos. På det meste sysselsatte Van Severens hovedbruk i Namsos 80 mann. Bare Bangdalsbruket på Bangsund i Klinga herred var større i Namdalen med sine 120 ansatte.

Det dukket opp flere andre sagbruk i Namsos i tiårene før og etter forrige århundreskifte. Namsos Aktiedampsag & Høvleri ble etablert i 1890. Lavikens Dampsag & Høvleri ble startet av kjøpmannen Andreas Bjerkhoel i 1897, og gikk snart under navnet Bjerkhoelbruket. I 1898 kom Bjørumsbruket i gang. Bjerkhoelbruket og Bjørumsbruket ble begge overtatt av Van Severen. I 1921 ble Ole Mørkveds sagbruk, Mørkvedbruket, startet i Namsos.

Utvider vi området til å gjelde Namsos og Klinga, var det enda flere sagbruk, på det meste ti stykker, deriblant Spillum Dampsag & Høvleri på Spillum i Klinga herred og Bangdalsbruket på Bangsund. Det eksisterte også enkelte mindre bygde- og gårdssager. Ifølge sagbrukstellingen i 1934-35 var det da ca. 200 gårdssager i Namdalen som helhet.

Nå var det ikke mange gårdssager å finne i selve Namsos, men sagbruk og treforedling var, som vi forstår, en hovedpilar i byens næringsliv. I 1900 sto den alene for ca. 45 prosent av den samlede sysselsettingen i Namsos. I Klinga herred utgjorde den vel 30 prosent av sysselsettingen. Klinga var en landbrukskommune, og nær halvparten alle yrkesaktive arbeidet i jord- og skogbruket i 1900. Fram mot 1920 økte andelen fabrikk- og sagbruksarbeidere på bekostning av landbruket i Klinga.

Tusenvis av fiske- og emballasjekasser ble tilvirket, og prefabrikkerte hus ble solgt fra Namsos til store deler av Nord-Norge og Svalbard. Fra 1912 til 1920 ble prisene på trelast tredoblet, sagbrukene gikk for fullt, og mer enn halvparten av byens arbeidsaktive befolkning arbeidet nå i trelastnæringen. Den eneste store arbeidsplassen ved siden av sagbrukene var Namdalens Ullvarefabrikk etablert i 1913.

I 1921 falt prisene dramatisk på trelast, noe som dermed rammet Namsos hardt. Flere av sagbrukene innstilte virksomheten og arbeidsledigheten skjøt i været. I 1935 var 1100 av innbyggerne uten arbeid, et enormt tall for en by med bare 3614 innbyggere. Til tross for krisen var trelastnæringen fortsatt den dominerende næringen i Namsos. Ved siden av trelastnæringen var det silda som kom til å spille noen rolle i byens utvikling før krigen.  Problemet med silda var selvsagt at gode år vekslet med mange dårlige år.

I etterkrigstiden kom bildet til å endre seg. I tillegg til sagbrukene hadde byen like etter krigen ullvarefabrikk, ferdighusfabrikk, flere skofabrikker, konfeksjonsfabrikk, margarinfabrikk og en sementvarefabrikk. Namsos hadde også et jernstøperi, og det fantes flere bilverksteder, møbel- og trevarefabrikker, trykkerier og en pipefabrikk her. I 1954 stod Industribygget i Vika, og samme år bygde Felleskjøpet en kornsilo. På 1970-tallet flyttet Meieriet og Bøndenes inn i nye lokaler på Hylla. Ser man tidsrommet fra slutten av 1800-tallet til 1950 under ett, var sagbruksnæringen den suverent største i Namsos og den nest viktigste i Klinga kommune.

På 1970- og 80-tallet gikk sagbruksnæringen imidlertid kraftig tilbake som en følge av omfattende rasjonaliseringsprosesser. I dag har byen derfor kun ett bruk tilbake, Moelven Van Severen, men dette sagbruket er til gjengjeld et av landets største og mest moderne.

Namdalsbruket, ett av sagbrukene i Namsos, fotografert i 1954.

Vanndrevne sager er kjent i namdalen fra første halvdel av 1600-tallet av. Muligheten for å fløyte de ferdige materialene ned Namsen la grunnlag for flere store sagbruk.