Arbeidet på moderne sagbruk er automatisert, og mye av de ansattes oppgaver består i å overvåke prosesser heller enn å delta aktivt i dem.

Arbeidet på moderne sagbruk er automatisert, og mye av de ansattes oppgaver består i å overvåke prosesser heller enn å delta aktivt i dem (foto: Moelven).

Fra andre verdenskrig og framover til inngangen av 1970-tallet forsvant vel to tredjedeler av landets sagbruk, de fleste mindre sagbruk med opp mot 10 ansatte. Fra 1970-årene skulle en ny æra innledes i sagbruks- og treforedlingsindustrien. I tiårene som fulgte bukket mange mellomstore bruk og anlegg under. Næringen ble konsentrert på få hender i store konserner og sammenslutninger gjennom fusjoner og oppkjøp. Ser vi de lange linjene i tidsrommet helt framover til 2010-tallet, var de økonomiske svingningene avgjørende. Fra 1973-74 kom en nedgangstid i næringen, mens 80-årene var mer ekspansive. I kjølvannet av finanskrisen i 1987 startet en dyp lavkonjunktur. Dette førte til at 1990-tallet ble et turbulent tiår, preget av omstillinger. Etter 2000 sto færre, men sterkere aktører igjen. De var bedre rustet til å takle utfordringene i trelastnæringen, som i stadig sterkere grad skyldtes at internasjonale treforedlingsselskaper vendte blikket mot Norge.

Ser vi på tallene over antall bedrifter og sysselsatte blir bildet i perioden 1970-2000 mindre dramatisk enn utviklingen skulle tyde på sånn umiddelbart. I 1970 var til sammen 13 274 sysselsatt i treindustrien, fordelt på 1894 virksomheter eller bedrifter. Av dette var det 569 sagbruk/høvlerier med 7378 arbeidere. Her er antall funksjonærer ikke medregnet. Går vi fram til 1996 var sysselsettingen faktisk økt med ca. 1000, mens antall bedrifter og bruk var mer enn halvert, til 942. Det er ikke egne tall for sagbruksnæringen i 1996, men vi må gå ut ifra at antall sagbruk og høvlerier ble nærmere halvert. De mellomstore brukene var i stor grad borte, men fortsatt var det en god del mindre aktører: med spesialisert produksjon, gjerne for lokalt marked. Når sysselsettingen vokste, må det også ses i sammenheng med at de største aktørene hadde mange ansatte. Moelven sto alene for omkring 3000 ansatte ved årtusenskiftet.

Moelven van Severen i namsos. Et av landets største og mest moderne sagbruk i dag.

Moelven van Severen i Namsos. Et av landets største og mest moderne sagbruk i dag (foto: Moelven).

La oss bruke Moelven Industrier/Moelven Woods som eksempel. Dette er altså landets største treindustribedrift i dag, og samtidig en av Skandinavias ledende leverandører av trevarer og byggprodukter. Sammen med Finnforest i Finland, som gikk inn i konsernet i 2001, er foretaket Europas største treindustriaktør, med 39 operative enheter i Norge, Sverige, Finland og Danmark. Moelven Van Severen i Namsos er i dag Moelven Woods største kombibruk med sag og høvleri. Her produseres i hovedsak konstruksjonsvirke i gran og beiset kledning til forhandler- og industrimarkedet. De distribuerer sine varer først og fremst til Trøndelag og Nord-Norge. På 2000-tallet skjedde dermed en styrking av Moelven-konsernet, både i produksjonsvolum og antall ansatte. I 2007 fikk konsernet et resultat på nærmere én milliard norske kroner. Året ble ett av de beste noensinne i den tremekaniske industrien her til lands. Det siste femåret har nye omstillinger vært nødvendig for å møte konkurransen innenlands og utenlands.

De moderne sagbrukene krever råstofftilgang fra store arealer. Energikilden ved anleggene er den samme som den var ved de fleste sagbruk 60-70 år tidligere. Det brukes elektrisitet til å drive sagene, mens det brennes bark og sagflis for å få energi til å tørke trelasten. Selve produksjonen er datastyrt og i høy grad automatisert. Slik får de optimalisert utnyttelsen av tømmeret med hensyn til hvilken skurlast de produserer. Parallelt med sentraliseringen av sagbruksnæringen og -industrien er det samtidig skapt en nisje for mindre bygdesagbruk og gårdssagbruk, som ikke er i konkurranse med de store sagbrukskonsernene. Her baseres drifta ofte på sirkelsager, med elektrisitet som energikilde. Disse er finansiert med lokal kapital, og produserer for kunder i nærdistriktet. Det har samtidig dukket opp såkalte minisagbruk, der enkle stålrammer styrer en motorsag som skjærer stokken i planker eller bord. De blir brukt av skogeiere selv for å sage trelast til eget bruk eller småkunder. Dagens sagbruksnæring er dermed svært differensiert.

De store enhetene er naturligvis totalt dominerende når det kommer til volum. I dag (2013) står de tre største aktørene – Moelven, Bergene Holm og InnTre – for over 60 prosent av norsk produksjon, og de to førstnevnte alene for 50 prosent. En stor del av volumet går til det innenlandske markedet, og har gjort det i hele perioden fra 1970 og fram til i dag. Ser vi på eksporten målt i verdi, har den tapt ytterligere terreng, særlig i forhold til de viktigste eksportnæringene, gass, olje og fisk/oppdrettlaks. Fra 1990 til 2009 falt den samlede eksportverdien av treprodukter med 300 millioner kroner, fra 1,4 milliarder (0,7 prosent) i 1990 til 1,2 milliarder (0,2 prosent) i 2000 og til 1,1 milliarder (0,1 prosent) i 2009. Potensialet for økt eksport er i liten grad til stede. Det skyldes flere faktorer.  Miljøvern er en, men viktigere er den stadig mer globaliserte økonomien der norske aktører utkonkurreres av multinasjonale konserner i land med lavere driftskostnader. På den annen side har norske selskaper etablert seg i næringen utenlands.

Avslutningsvis i denne lille artikkelen er det på sin plass å trekke opp de lange linjene i norsk trelast- og sagbruksnæring. Den har definitivt betydd mye for landet opp gjennom historien, særlig fra 1500-tallet og fram til utgangen av 1800-tallet. Trelast var i lang tid landets største eksportnæring, og gjennom trelasteksporten ble Norge sterkere integrert i Europa. Dette betydde mye for innenlandsk økonomisk utvikling og for formingen og moderniseringen av det norske samfunnet som sådan. Næringen sto helt sentralt i overgangen fra det førindustrielle samfunnet, dominert av primærnæringer og håndverk – til det industrialiserte Norge i siste halvdel av 1800-tallet og videre inn på 1900-tallet. Samtidig påvirket sagbruksnæringen kultur- og arbeidsliv. Fiskere og jordbrukere ble industriarbeidere. I forlengelsen av dette hadde næringen betydning for byggingen av den norske nasjonalstaten, fra opptakten til 1814 og framover til landet ble selvstendig i 1905. Næringens rolle var også viktig utover på 1900-tallet, særlig fram til 1920 og igjen de første tiårene etter andre verdenskrig.

Automasjonen ved et moderne sagbruk medfører behov for kraftige maskiner for å kunne håndtere de store volumene med treprodukter.

Automasjonen ved et moderne sagbruk medfører behov for kraftige maskiner for å kunne håndtere de store volumene med treprodukter.